Mai-Britt gikk ned, så til topps!

- Jeg bestemte meg for at dersom jeg klarte å gå ned 25 kilo, skulle jeg gå til toppen av Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro, forteller Mai-Britt.

Den 17.november 2008, på dagen to år etter at hun meldte seg inn, stod hun på toppen av fjellet og skuet utover det afrikanske landskapet. Med større muskelkraft enn på mange år, og med en sterk følelse av tilfredsstillelse.

- Det var stort, stråler Tromsøværingen fornøyd.

- For gammel

Flere hadde fortalt henne at hun kanskje var i eldste laget til å gjøre en så stor forandring i livet. Men det synes ikke Mai-Britt.

- Turen var en kjempeopplevelse. Vi var en gjeng fra Norge, og alle var mellom femti og seksti år. Vi brukte fem dager opp, og to dager ned. Vi gikk over skydekket, og fikk noen flotte bilder av isbreer og høye fjelltopper i det fjerne. Den siste leiren ligger på 4700 meter, og det er ganske hardt å klatre opp videre derfra på grunn av den tynne luften, sier Mai-Britt.

Kilimanjaro ligger 5895 meter over havet.

- Akkurat da jeg stod på toppen av Kilimanjaro, var jeg så utmattet at jeg nok ikke tok den personlige seieren helt innover meg. Men nå kjennes det veldig bra å ha gjennomført.

Mai-Britt var normalvektig helt til hun ble 42 år. Da begynte ekstrakiloene å strømme på.

- Jeg var oppe i 93 kilo. Det kjentes, både på knærne og ryggen, i muskler og ledd. Jeg ble også tungpustet. Da bestemte jeg meg for at nok var nok, sier Mai-Britt.

Mai-Britt er sykepleier, og jobber på nevrokirurgisk avdeling på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø.

- Der ser jeg jo hva fedme kan forårsake av ryggplager. Selv har jeg en gammel ryggskade etter et fall i 1991. Skaden ga utstrålinger i bena og mye smerter. Men etter bare fem, seks kilos vektnedgang, ble plagene mindre, sier Mai-Britt.

Hun pådro seg også slimposebetennelse i begge hoftene på grunn av sin høye vekt. Nå er også smertene i hoftene helt borte.

Pinlig nøyaktig med dagboken

Det første året hun var medlem i Vektklubb.no, var Mai-Britt pinlig nøyaktig med å registrere alt hun spiste i klubbens elektroniske dagbok, slik at hun fikk full kontroll over kaloriinntaket.

- Jeg spiste den kosten jeg var vant med, men forandret på alt jeg puttet i munnen mellom måltidene. Før spiste jeg omtrent hele tiden. I løpet av en dag kunne jeg spise fire, fem bananer, like mange appelsiner, flere aprikoser, tørkede nøtter, og fire, fem yoghurt – bare mellom måltidene.

Hun tok av hele syv kilo bare ved å slutte med mellommåltidene!

Mai-Britt begynte å gå med staver, opptil en time av gangen, og hele fem, seks ganger i uken.

- Med stavene får du opp pulsen og blir svett. Du får større fart, og får brukt overkroppen også. Sist sommer begynte jeg med lett jogging, noe som jeg ikke hadde gjort på tretti år. Det var en utrolig deilig følelse! Jeg fikk virkelig kjørt meg.

Sterk med bøtteøvelse

Etter hver treningsøkt, har Mai-Britt gjort "bøtteøvelsen" hjemme på stuegulvet. Her forklarer hun hvordan øvelsen gjøres:

Stå med bøtta mellom bena, tærne pekende utover, gå ned i sittende stilling, hold blikket rett frem, skyt rompa ut og reis deg sakte opp samtidig som du løfter bøtta på strak arm rett frem til skulderhøyde. Gå opp på innpust, ned på utpust. Hold bøtta i skulderhøyde noen sekunder før du senker den igjen.

Reis deg opp og ned slik tolv ganger, og gjenta i tre runder, så du tilsammen gjør 36 løft. I begynnelsen hadde jeg bare to liter vann i bøtta, nå har jeg ti. Jeg har blitt mye sterkere ved hjelp fra denne øvelsen.

På tur i Afrika var hun glad for at hun var veltrent.

- Du må være fysisk sterk for å klare turen, sier Mai-Britt.

Nærkontakt med løve

Mai-Britt og den norske gruppen tilbrakte fjorten dager i november i Afrika, ledsaget av den norske sosialantropologen Marit Andreassen. Gruppen besøkte afrikanske landsbyer, og overnattet i telt i en safaripark. Der fikk Mai-Britt en opplevelse hun aldri kommer til å glemme.

- Midt på natten våknet jeg og hun jeg delte telt med av et løvebrøl. Først trodde vi at lyden bare kom fra et høyttaleranlegg, men så strøk dyret seg inntil teltduken vår med snuten sin. Vi hadde fått utdelt fløyter å varsle med om noe skulle skje, men i mørket fant vi ikke fløyten, så der satt vi og holdt rundt hverandre, og var stive av skrekk. Vi synes det gikk en evighet før en vakt kom oss til unnsetning!

Men turen var full av høydepunkter. Og hun har ikke tenkt å gi seg: Neste gang er målet et nytt fjell, enten i Afrika, eller i Himalaya.