Camilla tar utfordringen: Skal delta i motbakkeløp

Et mosjonsløp på under tre kilometer høres jo ikke så ille ut. Med mindre løypen går opp en slalombakke!

Det høres kult og flott ut å sette seg hårete mål som krever at man ofrer både blod, svette og tårer på veien dit. På den annen side er det kanskje en bedre idé å ha litt mer realistiske forventninger til hva man klarer å oppnå på treningsfronten samtidig som man balanserer jobb, skole, familieliv, kjærestetid og andre prosjekter.

Men det kan jo være både gøy og lærerikt å dytte seg selv ut av komfortsonen.

Les mer om Vektklubbs nye treningsekspert Camilla Lorentzen

Ved å sette deg konkrete treningsmål er det mange som opplever at motivasjonen til å dra på trening også kommer snikende. Det er morsommere å gjennomføre en økt dersom du vet at den tar deg nærmere det målet du har satt deg. Dessuten blir sofaen hakket mindre fristende på kveldstid med en god plan i baklomma.

Vektklubb-medlem Hege: Fullførte halvmaraton!

Hva er et godt treningsmål?

Et godt treningsmål bør settes opp etter det såkalte «SMART»-prinsippet og være Spesifikt, Målbart, Attraktivt, Realistisk og Tidsbestemt.

Mange er faktisk ganske flinke til å lage slike treningsmål, skrive de ned og sette en frist, men der fryktelig mange dessverre bommer er på bokstaven A.

Målet skal være attraktivt.

Dette skal være noe du vil, noe som får deg til å velge treningen fremfor andre alternativer, og som tenner en slags gnist i deg hver gang du tenker på det. Hva hjelper det vel at du har planlagt at du skal ha mistet 10 kilo (målbart og spesifikt) innen 15 uker (tidsbestemt, realistisk), dersom dette egentlig ikke er noe du har et brennende ønske om å få til?

Trene ute? Trapp opp formen slik!

Vi styres i så stor grad av hva vi «burde» at det er lett å glemme hva vi faktisk ønsker. De tankene som går gjennom hodet ditt flere ganger i løpet av en dag, som fører til at du sier «nei» hvor du egentlig skulle ønske du kunne si «ja» - er det du må ta tak i. Det kan være et ønske om å fullføre et 3 kilometers løp eller å komme inn i kjolen du følte deg så bra i under din datters konfirmasjon. Alt er opp til deg, og alt er mulig.

Ut av komfortsonen

Hva kommer egentlig til å skje når jenta som alltid kom sist på alle løpetester i skolen, bestemmer seg for å være med på Oslos Bratteste i oktober? Og kan du kan klare det samme?

Jeg har lenge lekt med tanken på å gå litt utenfor det som kalles komfortsonen, men aldri helt kommet meg dit. Det er deilig å befinne seg innenfor de grensene som i løpet av livet har formet seg rundt meg, men av og til er det også nødvendig å bryte ut av de. Spesielt når de begynner å danne en slags begrensning og dermed blir noe som hemmer meg i å gjøre alt jeg kanskje skulle ønske jeg kunne.

Les også: Ta søndagsturen tilbake!

Det å holde seg innenfor komfortsonen vil føre med seg både fordeler og ulemper, gjerne avhengig av hvor lenge du har vært der. Er det første gang du forsøker en ny aktivitet er det helt naturlig å være forsiktig og prøve seg sakte, men sikkert, frem. Etter hvert blir du mer trygg på det som skal gjøres og tør å presse på litt mer. Å fortsette med den samme aktiviteten vil dermed i liten grad utfordre de grensene du har satt for deg selv. Etterhvert kan det å gjennomføre denne spesielle aktiviteten føles som en plikt som må gjennomføres, isteden for en morsom aktivitet du har mulighet til å drive med.

Når du ikke lenger finner glede i aktiviteten du bedriver og kjenner at det som i utgangspunktet skulle skape muligheter nå legger begrensninger på når, hvor og hvordan du kan bevege deg, da er det på tide å snuse etter noe annet. For ja, gresset kan av og til være grønnere på den andre siden, dersom du er forberedt på det litt tunge arbeidet som kreves for å komme seg dit.

Mitt personlige mål

Det å løpe har alltid vært min Nemesis. Jeg var sist på alle løpetester på skolen, og gadd ikke en gang å forsøke å legge på sprang når vi skulle gjennom lysløypa. Det var tross alt bedre å tape fordi jeg ikke la ned en innsats, enn å tape etter at jeg hadde gjort mitt aller beste.

Dette er en tanke som har fulgt meg hele veien opp i voksen alder, og jeg kjenner fremdeles at jeg blir litt klam under armene når temaet løping kommer opp. Jeg er virkelig ikke god på det. I 27 år har jeg overbevist meg selv om at jeg heller ikke kan bli bedre, men nå er det nok. Det er på tide å ta et lite oppgjør med de gamle demonene og vise for meg selv at jeg kan bare jeg vil. Og jeg tror faktisk at jeg vil!

Hater jogging? Her er 6 gode grunner til å gå mer!

Jeg vet at det kommer til å bli skikkelig tøft. Tidvis vil jeg nok ønske at jeg aldri hadde satt meg dette målet i utgangspunktet og at det letteste vil være å gi opp. Jeg er også helt sikker på at den mestringsfølelsen jeg kommer til å kjenne når jeg står på toppen av Tryvann første oktober, sammen med alle andre, kommer til å være verdt absolutt alle offer på veien.

Testløpet

På en av de fine vårdagene i Oslo, tidlig i mai, skulle jeg sjekke status ved å gå gjennom løypa til motbakkeløpet. For å ta oppsummeringen først: det var helt forferdelig. Jeg legger ikke på litt en gang da jeg sier at jeg hadde lyst til å gi opp etter den første kneika på noen hundre meter. Jeg hadde melkesyre fra anklene og opp til livet, pulsen hamret i ørene og jeg lurte på om det var vanlig å ville spy før jeg i det hele tatt hadde kommet halvveis. Likevel ga jeg ikke opp. Eller jo, litt. Av og til. Jeg tok nemlig mange flere pauser enn jeg hadde planlagt, ofte uten å i det hele tatt tenke meg om, og i retrospekt er det litt fascinerende å tenke på.

I aktiviteter hvor jeg er vant til å presse meg selv, slik som på tunge løft eller på sykkel, er det nemlig ikke noe problem for meg å fortsette selv om ting gjør litt vondt. Det er en smerte jeg er vant til å tåle, og som jeg har forstått at hverken er farlig eller evigvarende. Når det kom til dette her derimot… Det var som om kroppen min var redd for å bli sliten, og derfor ikke inkluderte hjernen i avgjørelsen om det var på tide med en pause eller ei.

Sjekk: Drikker du nok vann på trening?

I tillegg opplevde jeg at bena i stor grad ble veldig, veldig mye mer slitne enn hva pulsen skulle tilsi, noe som tyder på at blodårenettverket i denne delen av kroppen krever en kraftig oppjustering. Det må med andre ord legges ned en del timer med jobb i de lave pulssonene, samtidig som jeg må huske å presse meg selv opp dit hvor både hjerte og muskulatur virkelig må prestere. For å unngå å kjøre meg selv for hardt, og ikke minst for å få kyndig veiledning underveis, vil jeg overlate dette ansvaret til noen som virkelig har kompetanse på området. Jeg skal kontakte en løpsekspert.

Veien til formtoppen

Jeg vet at det kommer til å bli mye mentalt arbeid frem mot løpsdagen i oktober, og jeg må allerede nå begynne å forberede meg på at jeg kommer til å ville gi opp. Ved å ligge i forkant av disse tankene, og vite hva jeg skal svare meg selv når de dukker opp, håper jeg virkelig at jeg kan ta knekken på de før de slår rot, men det er på ingen måte sikkert.

Med god oppfølging, et riktig program og ikke minst ved å se fremgang vet jeg likevel at det er gjennomførbart, og selv om skrekken er der gleder jeg meg virkelig til å se hva jeg kan klare å få til de neste ukene og månedene!

I Vektklubb.no får du hjelp til å balansere energiinntak og energiforbruk, slik at du kan lykkes med vektreduksjon og å holde vekten stabil etter vektnedgangen.

Kalorikontroll overalt? Last ned Vektklubb-appen i App Store eller i Google Play

Les også:

Sving deg i form med kettlebells

Endre livsstil på 100 dager, er det mulig?

Kom i form på sofaen

Hvor lite trening er nok?