BMI som mål på fedme

Kritiske røster hevder at BMI-skalaen er unyansert og nærmest ubrukelig.

Overlege Jøran Hjelmesæth

Alf Øystein Støtvig

Verdens helseorganisasjon (WHO) forteller at en voksen person er overvektig hvis kroppsmasseindeksen (BMI, for body mass index, eller KMI på norsk) er mellom 25 og 30 kg / m², og fet hvis den er høyere enn 30.

Kroppen vår består av fett, muskler, ben og indre organer som lever, nyrer, lunger, hjerte og hjerne. En normalvektig mann har mindre andel fett (20-25 prosent av kroppsvekten) enn en normalvektig kvinne (25-30 prosent). Menn har oftest mer muskulatur (35-40 prosent av kroppsvekten) enn kvinner (27-35 prosent).

Fordelingen er også forskjellig. Overvektige kvinner har mer fett på rumpe og lår, såkalt pærefedme, mens menn gjerne har mer av det usunne magefettet, såkalt eplefedme.

BMI beregnes ved å dele kroppsvekten på høyden i annen potens. For eksempel vil en person som veier 100 kilo og er to meter høy, ha en BMI lik 100 kilo delt på 4m² = 25 kg / m². BMI er regnet som et indirekte men ganske godt mål på mengde kroppsfett, og økt mengde kroppsfett vil gi høyere BMI.

Økning av muskelmassen vil imidlertid også øke BMI. idrettsfolk og kroppsbyggere kan derfor ha ganske høy BMI uten at de er overvektige eller fete.

WHOs inndeling i undervekt (BMI lavere enn 18,5), normalvekt (18,5-25), overvekt eller fedme, er laget for å vise at vekten har betydning for risikoen for fremtidig sykdom og død.

Både undervektige og overvektige har økt risiko for sykdom. Risikoen for hjerte- og karsykdom, diabetes, høyt blodtrykk og nattlige pustestopp (søvnapné) er lett økt ved overvekt, moderat økt ved fedme og betydelig økt ved sykelig fedme (BMI høyere enn 35-40).

Midjemåling i navlehøyde er en god og praktisk metode for å måle mengden magefett. Menn som har et midjemål over 102 cm og kvinner med et midjemål over 88 cm har magefedme.

Det finnes mer nøyaktige metoder enn BMI og midjemål for å måle mengde fett, for eksempel såkalt computertomografi og magnettomografi, men disse benyttes kun i forskning eller for å diagnostisere sykdom.

Bioelektrisk motstandsanalyse (BIA) kan også gi gode mål på mengde kroppsfett, men unøyaktigheten øker ved økende grad av fedme.

Selv om alle disse tre metodene gir gode mål for andel kroppsfett, er de kostbare, og de kan ikke - i motsetning til BMI og midjemål - si noe om risikoen for fremtidig sykdom.

Min konklusjon er at både BMI og midjemål er gode og praktiske mål på grad av fedme. Begge metoder er velegnet for å følge opp effekten av forskjellige programmer for vektreduksjon og vektstabilisering.