- Jeg har velegentlig vært overvektig siden 8. klasse på ungdomsskolen, etter en sykkelulykke hvor jeg fikk et veldig komplisert brudd i venstre ankel og var gjennom et par operasjoner. Dette skjedde helt i begynnelsen av skoleåret i helt ny klasse på helt ny skole, og derfor fikk jeg heller aldri noen venner. Jeg ble klassens utstøtte, og når man over lengere tid går og får vite at man ikke er verdt å snakke med og ikke er verdt noen ting, begynner man jo smått om senn å tro på det selv også. Samtidig som jeg hadde denne dumme ankelen min, med nerveskade og seneskade og sterkt nedsatt bevegelighet i halve foten.
Spesielt ekkelt var gymtimene, både på ungdomsskolen og på videregående. Så etter videregående sverget jeg på at jeg ALDRI skulle gjøre noe som helst eller like noe som helst som overhodet lignet på fysisk aktivitet. Og jeg var veldig standhaftig helt til 2010, da jeg var på vei hjem fra Frankrike og mannen i innsjekkingen studerte meg nøye før han spurte "so...'ow far in ze pregnancy?". Dette var virkelig pinlig, og enda verre var det at min pappa sto rett ved siden og hørte på. Han lo godt, men det gjorde ikke jeg. Og siden maste han både titt og ofte om at jeg kanskje burde begynne å trene litt, for jeg var jo ikke akkurat tynn.
Første skritt videre var å melde meg inn i et treningssenter, og investere i timer med personlig trener. Men jeg hadde jo denne forferdelige fobien min mot alt som heter fysisk aktivitet. Jeg snudde i døren minst fire ganger på vei inn til første time, både skalv og gråt og ble skikkelig kvalm, men tilslutt klarte jeg å dra meg den siste meteren inn, og da var det ingen vei tilbake. Treneren min viste seg å være en kjempehyggelig jente på min alder, og jeg har ikke angret et eneste øyeblikk! Det første året trenete jeg en til to ganger i uken, men så var jeg først i en mindre bilulykke og pådro meg en skade i høyre kne, og da jeg så vidt hadde blitt bra nok til å ta opp trening igjen, gikk jeg skikkelig på trynet i trappa og røk tre leddbånd i venstre ankel, og så ble det ikke mer trening på et par måneder. Så jeg måtte begynne på nytt igjen, og gradvis trene opp den stadig vondere ankelen min i tillegg til kneet. Men jeg gjorde det! Dessverre fulgte ikke vekta med, den fortsatte i gal retning, så ved påsketider i år bestemte jeg meg for å trå til og øke treningsmengden, og gradvis ble det lengre økter og flere dager i uken. Spinning ble raskt en favoritt blant gruppetimene, og jeg har vært veldig nøye med å trene masse styrke også for å unngå å miste muskelmasse. Og jeg har lykkes i å beholde muskelmassen. I tillegg til fysisk aktivitet har jeg også fokusert veldig mye på å bygge opp selvtillitten!
I mai 2012 satte jeg inn et helt nytt gir. Jeg tror jeg rett og slett bare bestemte meg, helt ut av det blå, og tro til en gang for alle! Først gjennomførte jeg et toukers detox-program hvor jeg gikk ned nesten fem kilo, og så meldte jeg meg inn i Vektklubb. Siden 1. mai har jeg uten unntak trent minimum fire-fem ganger per uke, og veid nøye alt jeg putter i munnen. Jeg har hatt høyt fokus på magrere varianter av mat, og talt kalorier nøye, veid alt jeg putter i munnen, men i bunn og grunn har jeg ikke kuttet ned på mye mat.
I tillegg til all treningen går jeg også en times tur hver eneste dag, uansett vær og vind, selv om det er trene-dag eller hvile-dag. Dagboken i Vektklubb benytter jeg hver eneste dag, og det er masse flott oppmuntring og støtte å få på forumet. Maken til gjeng skal man lete lenge etter!
Jeg akter å bidra til at statistikken for tilbakefall minker og statistikken for de som lykkes å holde vekta over tid øker! Dette er livsstilsendring, ikke slankekur.
Les om de andre kandidatene her
Med Vektklubb får du et personlig vektprogram, kaloridagbok for mat og trening, kaloriberegnede oppskrifter og artikler som motiverer til en sunn livsstil.
Du kan nå betale med
*Medlemskapet fortsetter å løpe etter bindingstiden inntil du selv sier det opp.
- Det hele startet i 2005 da jeg leste de skulle etablere tilbud for overvektige på Aker sykehus. Jeg hadde egentlig resignert og akseptert å leve resten av livet som en tjukkas, men på Aker møtte jeg noen veldig inspirerende mennesker. De viste at det var mulig å gjøre mirakler ut av en håpløs situasjon. De tente håp og fyrte opp et veldig stort konkurranseinstinkt i meg.
Kiloene raste av den første uken som medlem. Det ga Helene Stensrud (22) fra Telemark motivasjonen hun trengte.<br />
- Det høres kanskje merkelig ut, men jeg har gått ned tolv kilo fordi jeg IKKE slanker meg! Som gjentakende jojoslanker har jeg prøvd det meste av kurer og å pine seg ned i vekt, det har gått galt hver gang. Egentlig hadde jeg bestemt meg for ikke å bry meg med disse kiloene mer. Men formen var utrolig dårlig, og jeg ble lei meg og irritert av ikke å kunne gjøre de aktivitetene jeg egentlig synes er morsomme. Så begynte jeg å lese om Vektklubb, og meldte meg egentlig inn på impuls. Etter å ha kikket litt rundt i klubbens forum, bestemte jeg meg denne gangen for at jeg er ferdig med slanking. Målet mitt er å bli i bedre form, bli sunnere, kunne delta i de aktivitetene jeg ønsker uten å grue meg, og å kunne kjøpe klær uten å måtte gå på spesialavdelinger Kort sagt, en livsstilsendring jeg kan leve med på lang sikt. Og som gir meg trivsel i hverdagen.
OSLO / TRONDHEIM (VG) Før kunne Jostein se på TV og surfe på nettet dagen lang. Så begynte han å gå.</p><p>
- I februar 2012 fant jeg ut at nok var nok. Jeg har alltid vært overvektig, og tenkte at jeg fikk bare begynne å ta meg tid til meg selv. Ettersom jeg har full jobb og en sønn på to og et halvt år, har jeg alltid brukt som unnskyldning at jeg er i tidsklemma.
For fire år siden hadde Hege Kristiansen (48) fra Florø gitt opp tanken om å bli en «løper». Sist lørdag løp hun over målstreken etter å ha lagt bak seg en halvmaraton, hele 21 joggende kilometer!