Før synes Inger det var flaut å trene og hun bekymret seg for hvordan hun så ut i treningstights. - Legg vekk de tankene, er hennes oppfordring til andre overvektige.<br />
Inger Kvernmo (43) fra Orkanger har vært medlem i Vektklubb.no siden april 2013. På drøye seks måneder har hun gått ned 16 kilo. Hun gikk ned fire kilo på egenhånd bare ved å trene litt mer enn vanlig, før hun meldte seg inn i Vektklubb.no. Til sammen har hun tapt 20 kilo siden sist vinter. Vi har fått tillatelse til å dele Ingers vektnedgang med Vektklubb-medlemmer og VG-lesere.
Dette er hva Inger skriver til oss:
«Jeg har hatt mange tanker i hodet mitt, som jeg også tror andre overvektige har, som går på det at jeg synes det er «flaut» å trene på treningssenter. Når jeg begynte å trene var jeg redd for hva andre tenkte om meg, hvordan jeg så ut, kanskje jeg ikke klarer å gjøre alle øvelser under styrketimene, redd for hvordan jeg så ut i treningsklær og så videre. Jeg innså at disse tankene måtte jeg bare legge fra meg. Det er faktisk mye bedre å gå ut eller løpe i tights enn i en vid treningsbukse. Da får det bare være at en kanskje ikke kler den så veldig godt.
Jeg fikk motivasjon til å gjøre noe med livsstilen og helsen min etter at jeg startet opp med trening, og derfor meldte jeg meg inn i Vektklubb i april i år.
For ti år siden gikk jeg på Libra-kurs og gikk ned cirka 25 kilo. I løpet av disse årene har kiloene sakte, men sikkert, sneket seg på igjen. Og det skyldes helt og holdent meg selv. Libra var et flott opplegg som passet meg bra og det ligner mye på Vektklubb, men det koster en god del mer. Derfor var valget enkelt.
Vektmålet mitt ved innmelding var å gå ned 25 kilo. Jeg har til nå gått ned 16 kilo, og skal ned enda ti kilo til. Målet er å klare det innen jul, men om ikke det går, så gir jeg ikke opp av den grunn.
Selv når jeg har nådd hovedmålet mitt, vil jeg nok fremdeles bli karakterisert som overvektig, i følge BMI-skalaen. Men det er en stor forskjell på å være sykelig overvektig og «bare» overvektig. Og med tanke på at jeg alltid har vært stor, så er ikke målet mitt å bli en sylfide.
Vektklubb har fungert veldig bra for min del. Det forplikter, og det trenger jeg. Jeg bruker matdagboken stort sett hver dag. Unntaket er de få gangene jeg er ute og reiser og hvis det skjer noe spesielt en dag, for eksempel konfirmasjon.
Måltidene er ikke like store som før, spesielt middagen. Jeg spiser jevnt med maks fire timer mellom måltidene. Småspisingen mellom måltidene har jeg også kuttet ut. Utfordringen er selvsagt når jeg kommer sulten hjem fra jobb og må lage middag. Da spiser jeg noen små tomater, en banan eller en liten yoghurt for å døyve sulten og for å hindre at jeg putter så mye usunt i munnen mens jeg lager mat.
Før var det potetgull hver fredag, lørdag og søndag. Nå kan det gå flere uker mellom hver gang, og da skjer det som regel i en eller annen festlig anledning.
Når det gjelder utskeielser så planlegger jeg dette nøye. Hvis det blir tre helger på rad med selskap så bestemmer jeg meg for at jeg ikke skal stupe ned i potetgull- eller sjokoladeskålen, kutte ut vinen, eller holde meg til ett glass vin til maten. Alternativ legger jeg inn en ekstra treningsøkt. Man må jo kunne kose seg en gang i blant, men ikke hver eneste helg. Det gjelder å hente seg inn igjen dagen etter. Passe på at det ikke sklir ut, eller tro at løpet er kjørt selv om vekten står stille.
Når man slurver med loggføringen i blant ser jeg jo hvor viktig det er å føre matdagbok. Jeg kan selvsagt ikke føre oversikt over matinntaket resten av livet. Men så lenge jeg er i denne endringsfasen og senere når vekten skal stabiliseres, er det viktig.
Jeg gjennomgikk en liten operasjon i håndleddet på mai, noe som førte til fem ukers sykmelding. Men føttene var det ingenting i veien med, så det ble trimturer omtrent hver dag. Og runden jeg gikk inneholdt mange oppoverbakker. Dermed fikk jeg en kickstart på treningsfronten, og siden har det bare fortsatt slik. Jeg trener for det meste spinning og går turer ute. I det siste har jeg begynt å løpe litt på tredemøllen på treningssenteret, samt at jeg har fått satt opp et styrkeprogram jeg prøver å gjennomføre to til tre ganger i uken. Jeg har også omsider dristet meg til å gå lenger turer i skogsområdet her jeg bor, og har faktisk løpt litt i skogen også. Og det er herlig. Men nå er høsten her, så dette blir det nok mindre av framover.
Jeg har også fått smaken på fjellturer. Jeg besteg en veldig lang og bratt fjelltopp i nabokommunen tidligere i høst. Fjellet heter Ruten og raver 1039 meter over havet. Det var helt enormt å klare den turen, for den er tung. Både opp og ned. Opp til toppen skal jeg flere ganger, det er bra sikkert. Til vinteren håper jeg på lange skiturer. Før var slike turer et ork og bare slit. Nå drømmer jeg om å bestige flere fjelltopper.
Det er kjempeartig og ikke minst godt å trene. Det er utrolig godt å kjenne at kroppen blir lettere og sterkere. Enn at jeg klarer å jogge litt både ute og på tredemølle! Jeg har aldri likt tredemølle, og jeg har i hvert fall aldri likt å jogge. Det henger kanskje sammen med at jeg alltid har vært overvektig, mer eller mindre. Var vel ganske normalvektig i konfirmasjonalderen, men nå er jeg 43 år og har slitt med vekten i mange år. Men jeg husker hvordan det var å være mye mindre, for ti år siden, da jeg gikk på libra. Den følelsen har kommet tilbake, og følelsen er bare forsterket. Jeg var nok ikke i så god form da som jeg er nå, selv om jeg trente mye da også.
Jeg har nå satt meg som mål å bli med på «10 for Grete» under Oslo Maraton neste år. Har alliert meg med noen venninner som tente på ideen med en gang. Det er fint å ha et treningsmål.
Arbeidshverdagen har også blitt lettere. Når jeg tenker et år tilbake i tid, så må jeg bare innrømme det. Jeg er pedagogsik leder i barnehage og jobber med de minste barna (1-3 år). Det er et tungt arbeid, med mye opp og ned fra gulvet, løft og bæring. Vi jobber bevisst for å unngå mye løft, men noe blir det likevel. Og alt dette er mye lettere nå enn for et år siden. Og grunnen til at jeg har begynt å trene styrke på overkropp, er å forhindre at belastningsskader kommer snikende.
Vektklubb har helt klart hjulpet meg til å komme dit jeg er nå. Det forplikter, som jeg nevnte tidligere. Jeg må rapportere inn vekt hver uke, og får stadig noen formaninger både når det går opp og når det går for mye ned i løpet av en uke. Ser jo at disse kommentarene er standardiserte, men greit å få likevel. For jeg vet hvorfor vekten står stille eller går opp en uke. Jeg vet med meg selv hva som «gikk galt» den uken. Og når jeg i noen uker går ned ganske mye, begynner kroppen å protestere. Da er det stillstans eller et kilo opp ei uke eller to, før det begynner å gå ned igjen. Men det hjelper meg til å være skjerpet.
Ellers synes jeg Vektklubb har et fint opplegg med mat- og treningsdagbok. Jeg følger ikke menyforslagene, men oppskriftsbasen bruker jeg innimellom, samt at det er supert å kunne legge til sine egne oppskrifter og få beregnet kalorimengder på disse også.
I forumet har jeg faktisk blitt kjent med mange andre som er i samme situasjon som meg. Jeg har til og med møtt noen av dem.
På framsiden dukker det stadig opp interessant lesning om både mat og trening. Jeg bruker nok en del tid på kveldene til både å lese i forumet og bli inspirert av andre, samt lese artikler på Start-siden.
Prisen er også upåklagelig, ihverfall sammenlignet med både Grete Roede og Libra.
Dere spurte også i coachbrevet om det er noe som ikke fungerer i mitt liv etter vektnedgangen. Hm.. Nei, kan ikke si det. Ikke annet enn at det fryktelig dyrt å gå ned 20 kilo. Garderoben må byttes ut, og det er ikke billig. Må da ha klær underveis også. Så noe av det jeg kjøpte i sommer er faktisk allerede for stort! Men, så har det blitt veldig gøy å handle klær. Enn at jeg finner klær som passer i «normalbutikker». Jeg trenger ikke å gå bort til de største størrelsene på Kappahl, Lindex og H&M mer, for det blir for stort. Fantastisk, men det blir dyrt. Samboeren min og jeg skal på tur til Riga snart og da blir det litt velfortjent shopping.
Motivasjonen min er fremdeles på topp, men de siste kiloene kommer nok til å bli beinharde å få bort. Men bort skal de!»
Vennlig hilsen Inger Kvernmo (43), fra Orkanger i Sør Trøndelag.
Du kan nå betale med
*Medlemskapet fortsetter å løpe etter bindingstiden inntil du selv sier det opp.
- Jeg har fortsatt ikke nådd hovedmålet mitt, som er minus 25 kilo, og selv når jeg når det, vil jeg fremdeles bli karakterisert som overvektig ifølge BMI-skalaen. Men det er en stor forskjell på å være sykelig overvektig og «bare» overvektig. Og med tanke på at jeg alltid har vært stor, så er ikke målet mitt å bli en sylfide.
Trine Waag Strømsvik (49) har kjent på hvor viktig det er å leve sunt og aktivt slik at hun holder astmaen i sjakk. Astma som er dårlig kontrollert, kombinert med overvekt og dårlig form, gir økt risiko for utvikling av kols.
Henning har vært overvektig hele livet. Etter en samtale med en venninne fikk han motivasjonen han trengte til å ta tak. Etter ti måneder nådde han målet. Her er hans beste tips.
Ida er slankeoperert og har tatt av 57 kilo. Før var stygge tilrop en del av hennes hverdag.</p><p>
<b>Johnny Rønning har gått ned 18 kilo det siste året. Det har krevd fire runder med nye klær.</b>
Ole Ivar Pedersen (43) orket knapt leke med barna. Nå løper han halvmaraton og er full av energi.