Hans-Kristian trodde eneste vei ut av overvekten var å legge seg under kniven.<br />
På sitt tyngste veide Hans-Kristian Andreassen 172 kilo og livet så mørkt ut. Her er hans reise på veien mot en lettere kropp og bedre helse:
Jeg har alltid vært kraftig, men hadde kontroll på vekten i mine yngre dager. Jeg spilte fotball og håndball frem til jeg var 16 år. Jeg var i god form selv om jeg var litt overvektig.
Da jeg dro inn i militæret begynte jeg å legge på meg, og da pappa døde gikk jeg veldig fort opp i vekt.
Helt konkret så har dårlige matvaner og ikke minst et stort sukkerinntak skylden for overvekten, i kombinasjon med mye stillesitting. Jeg brukte mye tid foran PC-en. Godteri og usunn mat spiste jeg til alle døgnets tider.
Denne livsstilen pågikk altfor lenge, i mange år, og til slutt var jeg så stor at jeg ikke orket å bevege meg. Det gjorde situasjonen bare verre. Jeg ble deprimert og spiste enda mer for å trøste meg selv. Det førte også til at jeg isolerte meg for å holde meg unna folk.
Personlig vektprogram, kaloridagbok og kaloriberegnede oppskrifter.
Personlig vektprogram, kaloridagbok og kaloriberegnede oppskrifter.
Vendepuktet skjedde for cirka ett år siden da jeg startet på et livsstilsendringkurs i regi av Bodø sykehus. Jeg hadde søkt om slankeoperasjon og derfor var jeg befant meg på kurset. Jeg var da innstilt på at en operasjon kunne hjelpe meg, ikke slanking eller noe slikt.
Der var det ei flott dame som heter Silje. Hun holdt et foredrag som traff meg rett i hjertet. Hun fikk meg til å innse at det var livsstilsendring som måtte til. Løsningen var ikke å slanke seg i korte perioder, som jeg hadde mislyktes med så mange ganger tidligere. Jeg kan ikke få takke Silje nok for det flotte foredraget som vekket noe i meg, og som endret mine tanker og holdninger til meg selv. Det var der jeg begynte min reise.
Jeg dro rett hjem til kona mi og fortalte om mine opplevelser, og at nå måtte jeg forandre på mye. Hun var heldigvis innstilt på å gjøre det hun kunne for å støtte meg og det er jeg veldig takknemlig for.
Jeg hadde altså bestem meg, og med familiens støtte i ryggen, sa jeg til meg selv; «Nå har jeg muligheten til å forandre på livet mitt. Denne gangen er det ikke lov til å slutte eller gi opp. Jeg vil kunne gå i fjellet med familien og venner uten å føle at hjertestarteren må være med».
Så jeg meldte meg inn i Vektklubb 18. oktober 2013.
Jeg begynte å gjøre små endringer. Bestemte meg for å spise minimum fem måltider om dagen og kveldsmat ikke senere en klokken åtte. Jeg spiste hver andre til tredje time. En typisk matdag slik ut:
Frokost: To brødskiver med magert pålegg
Lunsj: To brødskiver med magert pålegg
Mellommåltid: Tre klementiner
Middag: Tre kjøttkaker, to poteter, saus og grønnsaker
Kvelds: To brødskiver med magert pålegg
I starten var det et mareritt å spise så ofte og ikke minst så lite. Jeg brukte alarmen på klokken slik at jeg ikke skulle glemme et måltid. Synes ofte at tiden gikk himla fort og det føltes som jeg nettopp hadde spist.
Det var vanskelig å få til å spise til rette tider på reiser, besøk og situasjoner som var utenfor rutinen. Ekstra tøft var det de to første månedene, men det var bare noe jeg måtte igjennom for jeg hadde jo bestemt meg for å klare dette.
Jeg brukte dagboken i Vektklubb hver dag og loggføre alt jeg spiste og drakk. Der fulgte jeg med på mengde og kalorier og det gjorde det enklere å spise sunt og riktig. For min egen del har jeg valgt å se på kalorier og ikke hva maten innholder av sukker og så videre, for spiser man mindre kalorier enn kroppen forbruker går man ned i vekt.
Jeg veide meg selv nesten hver dag for sjekke at det gikk riktig vei. I starten var det tøft fordi jeg gikk sakte ned og av og til gikk vekten faktisk litt opp og så sto den jammen meg stille en stund også.
Det ble noen små nedturer før jeg lærte meg å stole på at jeg spiste lite nok kalorier, og at det som vistes på vekten fra dag til dag ikke trengte bety så mye. For det er slik at av og til vil kroppen klamre seg til den vekten den er vant med, og aller helst vil kroppen tilbake igjen til den tyngste vekten.
Nå veier jeg meg ikke like ofte lenger, men jeg vet at hvis den står stille en stund eller har gått opp et par kilo så vil vektpilen peke nedover igjen når kroppen er klar. Jeg vet at jeg ikke spiser noe som skal gjøre at jeg går opp i vekt. Jeg følger fortsatt med på kaloriene og loggfører alle måltidene mine i dagboken i Vektklubb.
Lørdagskosen nå er noe helt annet enn tidligere. Før var det vel ikke noe som kunne kalles lørdags kos, det var lørdagskos hele uken og året rundt for meg.
I starten av livsstilsendringen unnet jeg meg litt kosemat kun på lørdager. Det betydde Pepsi max og av til en bitteliten sjokolade. Tidlig i livsstilendringen føltes det helt feil og lørdagskosen ble ødelagt i mitt hode.
Men etter en stund så fant jeg ut at når lørdagen kom, så klarte jeg å kose meg med Pepsi max og et par ruter med sjokolade og jeg var mer enn fornøyd. Det ble nesten et sjokk for meg at jeg faktisk gledet meg til lørdagen og det lille godteriet jeg tillot meg.
Det skal sies at jeg sjeldent spiste sjokolade på lørdagene, jeg ville heller kose meg med hyggelige middager. Lørdag er dagen der jeg kan spise pizza, lasagne og taco, men i fornuftige mengder.
Det er ikke til å komme unna at noen dager er mer utfordrende enn andre. Det er på disse dangen man for alvor får testet viljestyrken. Jeg har tre måter å takle dårlige perioder og utskeielser:
Jeg veide altså 172 kilo da jeg startet. Delmålene mine har vært på å gå ned ti kilo av gangen. Det første delmålet var å komme meg ned til 165 kilo, for da følte jeg at jeg hadde kontroll på 160-kiloene og ikke ville komme opp på 170-tallet igjen.
Det høres litt rart ut, men jeg liker å ha kontroll og aller helst stålkontroll. Og dette var min måte å føle en slags kontroll. Da jeg veide 165 kilo satte jeg meg et nytt delmål på 155 kilo for å ha kontroll på det ti-tallet. Da når jeg kom dit ble neste delmål å komme meg på 140-tallet.
I starten var trening helt utenkelig for meg, jeg veide så mye at det rett og slett var altfor tungt. Etter at jeg nådde 150-tallet så begynte jeg å tenke på hvordan jeg skulle begynne å komme i gang.
Jeg kjøpte meg tursko som jeg kunne bruke uansett vær og forhold, ville ikke ha noen unnskyldninger for å ikke gå tur.
Første turen gikk 27. januar med barnevognen foran meg. Turen var omtrent 2,5 kilometer lang den ene veien, bratt er den også. Var så sliten at jeg trodde jeg skulle omkomme, men jeg kom meg opp og fy fader for en følelse jeg hadde inni meg. Drakk kaffe og slappet av litt og så gikk jeg hjem. Det var starten.
Hadde som mål å gå flere ganger i uken, men satt ikke noe spesifikt antall. Var redd for ikke å klare det og så bli så skuffet over at jeg ikke hadde gått mer og oftere.
Jeg brukte Endomondo på mobilen, så kunne jeg følge med på utviklingen og ikke minst ha en oversikt over kalorier jeg brente. På en tur forbrente jeg over 1000 kalorier og det førte jeg inn i Vektklubb. Det var deilig å se på kaloriregnestykket i dagboken.
Etter hvert som turene ble lengre og hyppigere så bestemte jeg meg for å belønne meg selv med turklær og litt utstyr. For å unngå for høyt treningspress på meg selv kjøpte jeg bare litt og litt av gangen, og fordelte premiene mine utover en lengre tidsperiode. I dag har jeg en god turjakke, bukse, sokker og en god dagstursekk.
I tillegg til mange gode minner og opplevelser på fjellet i år har jeg oppnådd dette:
Jeg fikk innkallelse til å møte opp på sykehuset for veiing den 12. mars 2014. Jeg visste at jeg hadde gjort en god jobb, men jeg var skikkelig nervøs og spent på resultatet. Lysten på slankeoperasjon var borte og jeg ville høre at jeg ikke trengte det.
Drøye fem måneder etter jeg la om livssstilen ble jeg veid til 143,3 kilo. Jeg var megafornøyd!
Legen jeg snakket meg spurte hva jeg tenkte fremover. Jeg sa at jeg ikke ville ut av systemet, men at en operasjon ikke var i mine tanker lenger. Han var helt enig og vi avtalte om å prates igjen om seks måneder.
Fy fader, jeg ble glad av legens ord. Jeg slapp unna en operasjon, en seier i seg selv!
16. september 2013 veide jeg 172 kilo og var 157 cm rundt midjen og 147 rundt hoftene.
Da jeg troppet opp på legekontoret til siste veiing 8. september i år, veide jeg 122 kilo og var 123 cm rundt midjen og 107 cm rundt hoftene. Jeg hadde til da gått ned over 50 kilo på drøye 11 måneder og gått inn 35 cm rundt midjen og 40 cm rundt hoftene.
Livet i dag er noe helt annet enn for bare ett år siden. I dag kan jeg gå på fjellet uten å føle redsel for at det blir siste turen. Energinivået er helt annerledes. I dag kan jeg ha en hektisk dag som småbarnspappa uten at jeg er helt ødelagt klokken 14.00.
Sexlivet er jo også blitt mye bedre.
Idealvekten min vet jeg ikke, fordi jeg har ikke noe spesielt ønske om å bli tynn, jeg vil bare være fornøyd med den kroppen jeg har.
Jeg ønsker å kunne være aktiv og ha et flott liv uten å ha all den tyngden på kroppen jeg hadde før.
Vennlig hilsen Hans-Kristian Andreassen (37) fra Meløy
Ingun Stigen (29) brukte mat som unnskyldning og trøst
Solfrid (46) gikk ned 36 kilo på ti måneder - uten å trene!
Trygve (66) slanket bort kulemagen og diabetes 2
Med Vektklubb får du et personlig vektprogram, kaloridagbok for mat og trening, kaloriberegnede oppskrifter og artikler som motiverer til en sunn livsstil.
Du kan nå betale med
*Medlemskapet fortsetter å løpe etter bindingstiden inntil du selv sier det opp.
Høsten 2013 veide Hans-Kristian Andreassen hele 172 kilo og sto på venteliste til slankeoperasjon. Å legge seg under kniven var siste utvei, trodde han.
Emmanuel Dreier (35) drakk opptil 6 liter cola om dagen og spiste lass med fete matvarer, helt til helseproblemer fikk han til å endre kurs.<br />
For Hanne Moen Bakken (25) var det til stor inspirasjon å se søsteren Stine klare å gå ned i vekt. Sammen motiverer de hverandre til å holde på den sunne livsstilen.
Vektoppgang er helt naturlig og sunt som følge av graviditet. Det kan imidlertid være litt mer vrient å få av alle disse kiloene i etterkant, særlig om man går mye opp i vekt, og har tette svangerskap.
Uten å trene, kun ved å endre kostholdet, gikk Charlotte Stenberg (26) ned nesten 60 kilo. Nå har hun holdt vekten stabil i tre år.
I flere år levde Tone-Kristin Wærp Frydenlund (30) i fornektelse over sin egen overvekt.<br />