Tone-Kristin kvitt livslange vektproblemer

I flere år levde Tone-Kristin Wærp Frydenlund (30) i fornektelse over sin egen overvekt.<br />

Derfor slet jeg med vekten:

Jeg har slitt med vekten helt siden jeg var liten. Jeg var alltid litt større enn de andre i klassen, først var jeg bare litt høyere enn de andre, men etter hvert merket jeg at jeg også brukte større klær og var kraftigere enn de andre også. Jeg husker spesielt at jeg satt å sammenlignet mine lår med vennene mine sine lår, og så at de andre sine var ganske mye tynnere enn mine.

Det var vel på videregående overvekten begynte å bli ett faktum med mye usunn mat og usunn drikke. Når jeg senere begynte å jobbe i matbutikk med mye fristelser tok maten overhånd. Jeg hadde en «runde» for ca ti år siden hvor jeg gikk ned en god del kilo. Men da på en måte som gjorde at havnet i et fastlåst spisemønster, bestående av rundstykker med tunfisk og kylling. Tilslutt ga jeg bare ga opp. Jeg endte da enda større en det jeg opprinnelig var.

Min verste fiende har hele tiden vært god mat. Det å lage god mat og å spise god mat. For meg har det å spise magert og sunt vært noe jeg har sett på som «kjedelig» og «smakløst», og jeg ville heller «leve så godt som mulig».

Som kanskje de aller fleste som sliter med overvekt levde jeg også i mange år i fornektelse, det var verden det var noe galt med og ikke meg. Greit nok, jeg var litt lubben, men ikke noe mer enn det. Størrelsene i butikken ble bare mindre og mindre, for jeg var da virkelig ikke for stor. BMI var ett idiotisk mål som var totalt misvisende, noe jeg faktisk skrev en eksamensoppgave om når jeg gikk opp til eksamen i ernæring. Jeg spiste ikke for mye og spiste i grunn ganske sunt syntes jeg selv.

Stoffskifteproblemer ligger også i familien min, så var overbevist om at det var grunnen til at jeg ikke gikk ned. Dessuten skulle det bare litt trening til, så kom kiloene til å renne av. Merkelig nok skjedde aldri dette. Merkelig nok viste heller ikke blodprøver noen feil nivåer knyttet til stoffskifte.

Nå i den senere tiden har jeg måtet bite i det sure eplet og innsett at klesstørrelsene nok ikke er så ille likevel, og selv om de nok har endret seg noe, så har de ikke endret seg så mye. BMI ser heller ikke ut til å være så forferdelig galt, jeg kan faktisk ha en «normal» BMI, det er mulig!

Vendepunktet:

Vendepunktet kom rett etter 30-årsdagen for under ett år siden. Jeg fikk gavekort på klær for noen tusenlapper og var klar for å innta shoppingmodus.

Jeg gikk fra butikk til butikk med såkalte «vanlige» størrelser, og en etter en måtte de forlates med uforrettet sak fordi jeg rett og slett ikke kom inn i de største buksestørrelsene de hadde. Da fikk jeg realiteten «slengt i trynet» etter mange år i fornektelse for hvordan ting faktisk var.

Jeg så meg selv med åpne øyne for første gang. Realiteten hadde vel egentlig vært slik en stund, og hadde nok ligget bakerst i hodet, men det var vel da jeg fikk opp øynene for at jeg faktisk måtte gjøre noe med vekta og ikke bare gjemme meg bak «det er størrelsene det er noe galt med, ikke deg».

Det var faktisk jeg som var for stor. Jeg hadde også en stund kjent at knærne mine fort ble vonde når jeg gikk i trapper og at jeg innimellom fikk ett uforklarlig stikk i brystet. Dette kunne jeg bare ikke overse lenger. Jeg var rett og slett nødt til å endre måten jeg levde på, og jeg trengte hjelp til å finne tilbake til «normalen». Mandagen etter denne shoppingturen meldte jeg meg inn i Vektklubb.no.

Slik gikk jeg ned:

Jeg er en kontrollfreak, og er kjent for å både være sta og å ikke overlate noe til tilfeldighetene, så for meg var det viktigste og også vanskeligste å innrømme at man har ett problem. At man må endre seg, bestemme seg for å gjøre noe med det og faktisk komme i gang istedenfor å bare tenke på det. Komme seg på vekta og få det overstått. Godta at man måtte endre ting og at dette var noe man trenger litt hjelp til.

I begynnelsen brukte jeg mye tid på å få ett nytt forhold til porsjonsstørrelser og å lage «regler» for meg selv. Kjøkkenvekta ble flittig brukt, i begynnelsen veide jeg «alt», etter hvert veide jeg bare når jeg var usikker.

Jeg brukte også oppskriftene i databasen mye, spesielt til middag. Her ble jeg både inspirert av menyforslagene, og jeg søkte mye i oppskriftsdatabasen. I begynnelsen brukte jeg dette nesten slavisk. Hver dag var det vektklubben oppskrift til middag. Av dette lærte jeg to ting – jeg lærte å beregne riktige porsjonsstørrelser, og jeg lærte meg at sunn og mager mat faktisk kan være god mat. Bare man tenker litt «utenfor boksen».

Jeg ble også mer nøye på når jeg spiste, i tillegg til hvor mye og hva jeg spiste. Før spiste jeg for eksempel ikke frokost, og bare en sjelden gang mellommåltid og kveldsmat. Det førte til at det ble en stor lunsj og en enda større middag, og ikke noe mer. Nå som jeg spiser mer jevnlig er energien og humøret mer stabilt, og jeg klarer å holde meg unna de store blodsukkersvingningene som bidro til min overspising. På denne måten har jeg, til en viss grad, klart å komme inn i en sirkel jeg kan leve med der jeg har ett sunt forhold til måltider, mat og porsjonsstørrelser.

Jeg fikk også en «vektklubbkamerat» på jobben. Jeg har ikke så lett for å åpne meg ovenfor ukjente, f.eks. i forumet, men det er godt å ha noen som forstår hva man går igjennom. Vi diskuterte hva som var en OK lunsj, hvordan f.eks. styrketrening påvirket våre vektstatistikker, og på mandager hadde vi alltid en liten samling der vi fortalte hverandre hvordan det hadde gått med ukas veiing. Hvis en av oss hadde en dårlig dag ga den andre råd og oppmuntrende ord, som kanskje snudde en dårlig dag til å bli litt mindre dårlig.

Jeg har også hatt kjempegod støtte av mannen min, som aldri en dag, før eller etter vektnedgangen min, har dømt meg for størrelsen jeg har. Han har holdt ut humørsvingninger, dårlige vektdager, gode vektdager og en total omlegging av kostholdet vårt. Han har latt meg pakke alt av kjøtt i 300g pakker, akkurat passe for oss to, og han har lært seg «reglene» for hvor store porsjoner jeg skal spise av kjøtt, ris, pasta og grønnsaker. Det tror jeg helt klart har hjulpet meg enormt på veien.

Ellers tok jeg en dag av gangen, ett valg av gangen. Noen ble gode, noen ble dårlige. Men jeg var hele tiden ærlig med meg selv. Dagboken blir alltid brukt (så sant det lar seg registrere), om jeg går over, under eller er i akkurat på kaloribudsjettet. Det å se at det faktisk funker har i seg selv vært en motivasjon for meg.

En av mine andre fiender har vært potetgull. Gjerne en hel pose på fredags og lørdags kvelden. Her har jeg vært hard med meg selv, da jeg vet at om jeg setter i gang, klarer jeg ikke å slutte. Så i to-tre mnd. smakte jeg ikke ett flak potetgull. Jeg ville ikke sette meg selv i en situasjon der jeg vet jeg kommer til å mislykkes. Istedenfor fant jeg alternativer som ga meg «samme følelse» uten alle kaloriene, dette tror jeg også har hjulpet meg på vei. Det å ha noen «lovlige» ting å kose seg med.

Trening:

Jeg har også trent en del, men dette har ikke vært førsteprioritet. I allefall ikke i begynnelsen. Å trene seg ned i vekt alene er noe jeg har prøvd så mange gangen før, uten å lykkes, noe som bare har ødelagt hele motivasjonen til å trene. Derfor laget jeg en avtale med meg selv der jeg sa at det er OK at jeg ikke trener så mye, det er slitsomt og vondt, og dreper bare motivasjonen slik situasjonen er nå.

Derfor tillot jeg meg selv «treningsfri» frem til jeg hadde gått ned 10 kilo. Allerede da kjente jeg at ting begynte å bli lettere, og jeg fikk gradvis igjen treningsgleden. Jeg har alltid hatt lyst til å kunne klare å løpe, og nå klarte jeg det faktisk! Jeg begynte på ett ti ukers løpeprogram som jeg fant i en artikkel på Vektklubb, og kjente gradvis at jeg klarte mer og mer på tredemølla. For en herlig følelse!

Vi har ett maratonløp her i byen som de aller fleste bedrifter stiller lag i, 5 km per etappe. Hvert år stiller min bedrift med et lag, og hvert år har jeg lyst til å være med. Men det har rett og slett ikke gått å løpe 5 km. Plutselig en dag klarte jeg nå denne distansen. Tiden er ikke helt respektabel enda, men jammenmeg tror jeg ikke det er en umulighet å være med på laget vårt til i år.

Nå er vel egentlig den deltakelsen, sammen med å holde vekten på det nivået jeg er på nå, det overordnede målet mitt.

Mine 3 beste tips til andre:

1. 
   Ta en dag av gangen. Det er ok å ha en dårlig dag en gang iblant, ha tro på at det ikke er disse dagene som «tipper lasset», men alle de andre dagene. Ett godt valg er bedre enn ett dårlig, selv om dagen består bare av dårlige valg. Det hjelper deg også til å ikke bli for fanatisk og opphengt i vektnedgangen, noe jeg opplevde å bli i perioder. Skal du klare å holde det i det lange løp må du tillate deg selv at alt ikke er perfekt hele tiden, ta heller lærdom av det, hva du kan gjøre i morgen for at den skal bli bedre enn gårsdagen. Tillater man seg ikke å feile innimellom tror jeg en dag det vil si stopp. Man må gradvis finne fram til en «gylden middelvei», man skal jo leve litt også.
2. Vær åpen med det ovenfor venner og kollegaer, og ha gjerne en medsammensvoren som du går ned sammen med. En å snakke med på mandag etter veiing kan være godt, enten for annerkjennelse om det har gått bra, eller en liten «peptalk» om det ikke har gått så bra. Ved å si høyt til andre hvilke målsetning du har vil du automatisk forplikte deg mer, og du kan kanskje slippe unna kommentarer om hva og hvor mye du spiser når du har lunsj med kollegaer?
3. 
   Belønn deg selv når det går bra, også under veis. For eksempel med nye klær, det er supermotiverende når man ser at man gradvis kan kjøpe mindre størrelser og at ting sitter på en hel annen måte en tidligere.

Stem på Tone

Les om de andre kandidatene

Stem på Tone

Les om de andre kandidatene