Har jeg hatt spiseforstyrrelse hele livet? Jeg har tenkt en del på om jeg rett og slett har en form for spiseforstyrrelse. Har alltid hatt "jojo-vekt", og dette er første gang jeg forsøker å gå ned i vekt ved hjelp av en klubb. Har aldri forsøkt kurer, Grethe Roede, Libra eller noe sånt.<br />Grunnen er at jeg helt fra jeg var svært liten har vært "vanskelig i matveien", eller kresen som mange sier. Dette har alltid vært en utfordring. Jeg kan huske mamma og pappa både truet, ba, forsøkte med penger osv. for å få meg til å spise. Mamma hadde meg også med til lege en gang. Det kan jeg så vidt huske, antar jeg var mellom 5 og 10 år. Legen kalte det "dårlig utviklet smaksans", og det var all hjelpen mamma fikk. Jeg har for eksempel ALDRI villet ha kokte grønnsaker eller poteter, heller ikke saus. Ikke brød. Ikke melk. Ikke fisk. Kun spesielle typer pålegg som jubelsalami, gul ost, fløtemysost, gilde grov leverpostei.<br />Mamma har nok heller aldri vært noen stor kokk, slik at det var ikke den helt store variasjonen i kostholdet (det har jeg skjønt når jeg ser hva svigermor serverer...). Etter at jeg ble voksen har jeg utviklet meg noe, så nå spiser jeg for eksempel brød, men det må være ristet eller dagsferskt. Det begynte jeg med da jeg fikk barn.<br />Ny mat, nye retter byr meg nesten alltid i mot. Sjelden jeg forsøker noe nytt. Brukte mange år på å venne meg til tomatsaus på pizza, for å ta et eksempel. Tidligere bestilte jeg pizza uten saus. Har klart å legge om fra hvit ris og pasta til fullkornprodukter, og det er jeg egentlig litt stolt av! Fordelen med mine særheter er at jeg heller ikke spiser dressinger, smør, sauser - så her sparer jeg en del kalorier i et dagligkosthold.<br />Men alle disse spesielle tingene gjør at det ikke funker for meg med de vanlige formene for kurer osv. som til nå har vært "løsningen" for de fleste jeg kjenner.<br />Jeg har i tillegg bestandig vært svært glad i søtt (is, gjærbakst, snop, kaker), så alt jeg har fått av godteri ble spist opp med en gang. I motsetning kan jeg huske at søskenbarnet mitt alltid hadde noe igjen søndag morgen, som jeg var helt sykt lysten på.<br />Etter at jeg ble voksen har jeg hatt mange lange perioder der jeg "ikke orker å tenke på vekten". Det vil ikke veie meg og spise hva jeg vil. Blir da MYE snop gjerne 200-400 gram sjokolade, is og potetgull på en kveld. Og gjerne hver kveld. Har i disse periodene også godterilager som ikke de andre i familien vet om, gjemmer godtepapir/brenner det opp så ikke mannen min ser hva og hvor mye jeg har spist. Og lurer meg selv hele tiden, "er jo ikke så mye" "bare denne også", "har jo gått tur, kan unne meg dette", "stopper mandag", "jeg er jo ikke SÅ stor", "stopper etter ferien".<br />Så klarer jeg som regel på et eller annet tidspunkt å ta tilbake kontrollen og gå ned en del kilo, nesten kutte ut snop og trene bra. Helt til en ferie, høytid eller lignede gjør at jeg sprekker og så er det i gang igjen.<br />Kunne skrevet mye mer. Jeg opplever selv at mitt forhold til mat er veldig spesielt, kjenner ingen andre som har det sånn. Bryllup er for eksempel alltid noe jeg gruer meg til, er det middagsservering så spiser jeg alltid på forhånd og sitter altså i bryllupet og takker nei til all mat. Og hiver meg over kakebordet etterpå i stedet.<br />Spørsmålet mitt er altså om dette kan være en form for spiseforstyrrelse som jeg da i så fall har hatt hele livet? Eller kan dette forklares på andre måter? Håper du forstår noe av dette og kan gi meg noen tilbakemeldinger.<br />A.C